Operasångare (bas) av Norskt ursprung. Född i Kristiania (Oslo). Studerade sång i Stockholm för Gillis Bratt och Haldis Ingebjart samt i Tyskland 1925 - 26. Debuterade i "Aida" på Stockholmsoperan 1919. Var sedan verksam i Stockholm 1920 - 25 och därefter på flera av världens stora operscener som Dresden 1925 - 37, Bayreuth 1927 - 36, New York 1930 - 32, Stätische Oper, Berlin 1931 - 39 m.fl. ställen. Var en av sin tids större bassångare och framträdde i nästan alla de stora rollerna i sitt röstläge. Återvände till Stockholm 1939 och dog också där.

Disse frasene er kanskje grunnen til at Ivar F. Andresen fikk tilnavnet «århundrets stemme». Før hver konsert brukte han denne ramsen til å synge seg opp, i alle registre. Det unike ved han, var dynamikken i stemmen. Han sang dypere, høyere, raskere og hardere enn noen andre.
Han sa aldri «takk» hvis noen ønsket ham lykke til, og avsluttet forberedelsene før konserter med å få et spark i baken. Ikke rart dagens musikere sier de skal «kick ass» på konserter.

Han ble født i Kristiania 27. juli 1896, levde intenst og døde 44 år senere. Mannen på IFA-pastillesken var den første nordmann som opptrådte på Metropolitan-operaen i New York - til rungende applaus. Hans mektige bassbaryton var en hovedattraksjon ved Wagner-festivalen i Tyskland i mange år, og han høstet stormende jubel og lysende kritikker ved operascener verden over.

Følgesvennen i livet var Greta. I minibiografien, skrevet av Espen Mineur Sætre, forteller sønnen Thorolf om møtet mellom Greta og faren. Hun var svensk, og Ivar F. ble svært betatt av en pike han møtte i den «svenska skjærgården». Piken var bare sommergjest på stedet, så Ivar måtte spørre seg for, og neste gang de møttes var de forlovet etter en halv time. En rekord selv dagens mest heftige rock'n'roll stjerner vil få problemer med å slå. Greta ble hans skarpeste kritiker. Hun hadde en egen følelse for om Ivar kunne ta tonen direkte, uten å måtte kjempe seg til den.

Ivar F var en livsnyter, som både røkte og drakk. Måtehold var allikevel en dyd han satte høyt, bortsett fra én gang i Stockholm i 1919. Da fikk han spanskesyken, det vi i dag kjenner som influensa. Han klarte å sette til livs en flaske konjakk, og lå halvt besvimt innimellom febertoppene. I ettertid var overbevist at det var den som reddet livet hans. En som ble syk på samme tid, døde nemlig. Han drakk ikke konjakk.

Det er sagt at hvis Ivar F hadde fått leve lenger, ville han forandret operahistorien. All sangpedagogisk erfaring viser at en stemme som hans ville nådd sin topp omkring sangerens femtiende år. Allikevel regnes han som enerådende på 1900 tallet. Han etterlot seg ikke mer enn 29 monoinnspillinger da han døde. Det skulle vise seg å være nok til at tilnavnet "århundrets stemme" er gyldig også i dag.